Nettverk har lavere transaksjonskostnader enn hierarkiene, og for at de skal være effektive krever de en ting: en utstrakt tillit mellom aktørene- skriver Arne Krokan i boken Det friksjonsfrie Samfunn.

De tradisjonelle verdikjedene, der transaksjoner og priser var skjult for kundene, blir i stadig større grad erstattet av åpne, nettverksbaserte tjenester. Manuel Castell skriver i boken, The Internet Galaxy: Reflections on the internet, business and society (2002), at dette er fordi nettverk har ekstraordinære fordeler på grunn av deres iboende fleksibilitet og tilpasningsevne.

Collaborative Consumption
Det dukker stadig opp nye nettverksplattformer hvor både tilbydere og kjøpere kan koble seg på. Det som er ekstra spesielt med disse plattformene er at utviklerne ikke selv eier noe annet enn selve plattformen. Eksempler kan være Uber som ikke eier en eneste bil, Airbnb som ikke eier et eneste rom eller Netflix som ikke eier en eneste film. Denne type form for delingsøkonomi er noe vi også kaller for Collaborativ Consumption. Altså at forbrukere deler sine egne eiendeler med andre, og at produktet da på sett og vis blir gjort om til tjenester. Det er ikke nødvendigvis en bil forbrukeren trenger, men transport fra A til B. Da kan tilbud som Uber eller Nabobil.no være gode tjenesteytere, hvor begge parter får noe igjen for handelen. I videoen under forteller Rachel Botsman at et drill ikke blir brukt mer enn 12-13 minutter i sin levetid. Det er jo ikke drillen vi trenger, men hullet det lager- så hvorfor ikke leie drillen, eller leie ut din egen drill og tjene litt penger på det?

Det hele dreier seg rett og slett om et samfunn hvor enkeltindivider kan leie ut tjenester for andre å ta ibruk, altså peer-to-peer. Men hvordan fungerer det da når du ikke vet hvem personene du kjøper en tjeneste av er? Det er her trygghet og tillit kan være vippepinner for om plattformen blir en suksess eller ikke.

Tillit til tjenesten
For at en tjeneste innenfor delingsøkonomien skal bli vellykket, må den være enkel, tidsbesparende, rimelig og trygt. Men kanskje viktigst av alt: folk må ha tillit til tjenesten. Svært få er villig til å leie ut bilen sin dersom forsikringen ikke er god nok. Vi vil heller ikke leie en boremaskin, til tross for at det er penger å spare, dersom prosessen er vanskelig og tidkrevende. For ikke å snakke om det å skulle leie ut et rom til vilt fremmede, hvis det oppleves som utrygt. -finanssans.no

Tillit kan defineres som viljen til å overlate kontroll over til andre. Kontroll er noe mange holder kjært og nært og kan være en stor utfordring for disse plattformene. Dette gjør at den viktigste ressursen i tillegg til plattformer er brukernes tillit til hverandre. Ikke bare gjelder det tillit til hverandre, men også til selve plattformleverandøren. Måten blant annet Uber og Airbnb har løst dette problemet på, er med rating systemer. Her vurderer både utleier og den som leier hverandre. Krokan skriver at gjennom slike ratingsystemer bygges det tillit mellom parter som i utgangspunktet ikke har grunnlag for å ha tillit til hverandre. Dette fordi vi stoler på andres erfaringer og jo flere positive tilbakemeldinger utleier har fått, desto mer tillit får vi til denne personen.

Ved hjelp av stjernesystemet på Airbnb får du en vurdering på 6 forskjellige kategorier, samtidig som den som leier kan legge igjen en kommentar. Å gjennomføre en slik vurdering er kun mulig for dem som faktisk har leid eller utleid rommet. Dette gjør det mer troverdig, da det faktisk er basert på erfaring. Dette forhindrer muligheten for click farms hvor man blant annet kan bestille likes for en billig penge, og da altså manipulere den reele vurderingen.

Nettverkseffekter
Denne delingskulturen er med på å skape gode nettverkseffekter for plattformene. Jo fler som deltar, desto større utbytte får brukerne av plattformen. Krokan skriver at nettverkseffekter skapes gjennom aktive handlinger, der intensjonen er å bidra til å bygge opp en felles base av erfaring. Det er nettopp dette Uber, Airbnb og andre plattformer har basert seg på og kan være en av grunnene til at de har vokst så raskt. Nettverkseffektene og tilliten som blir bygd gjør det også vanskelig for andre aktører å skulle skape konkurrenter. Dette fordi det er utfordrende å skape en kritisk masse av tilbud og brukere, da brukerne allerede føler seg trygg på den eksisterende plattformen.

Fraskrevet seg ansvar?
Det har i det siste vært større fokus på hvilket ansvar plattformen har når det kommer til brukerne av plattformen. Som jeg nevnte tidligere handler det ikke kun om tillit mellom aktørene, men også tilliten til plattformleverandøren. Det som har skapt noe problemer her, er at plattformleverandørene anser seg selv som teknologiselskaper, uten ansatte. I en artikkel i Aftenposten skrives det; Uber på sin side hevder at de er et IT-selskap som stiller software til rådighet slik at sjåfører og passasjerer finner hverandre. Denne typen bedrifter vokser kraftig.

Men om plattformleverandøren fraskriver seg alt ansvar, hvem har da ansvaret når noe går galt? Skjer det en ulykke når du kjører i en Taxi, er det taxi-selskapet som har ansvar for ulykken. Dette er noe som skaper en større trygghet, da det er et større selskap som står til ansvar. Slikt ansvar mener da Uber at de ikke har. Så selv om vi ser at selskapsformen vokser raskt, kan man diskutere om fraskrivingen av ansvaret kan svekke tilliten til selve plattformleverandøren?

I California blir Ubersjåførene ansett som ansatte i deres «jobbtid», men dette kan se ut som noe Uber jobber sterk mot, da det kan ha store påvirkninger for både selskap og delingsøkonomien.

Hva er dine meninger rundt delingsøkonomi og nettverksplattformer? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂

Ressurser:

-https://finanssans.no/delingsokonomi
-https://forskning.no/2016/09/delingsokonomien-et-gode-middelklassen
-https://www.investopedia.com/terms/c/collaborative-consumption.asp
-https://www.cappelendamm.no/_det-friksjonsfrie-samfunn-arne-krokan-9788202412234
-https://www.aftenposten.no/okonomi/i/zQq1/Rettskjennelse-truer-Uber-og-delingsokonomien

Please follow and like us: